Topptur Vigdalen - kameratredning av skredtatte

Et av de verst tenkelige scenarioene vi kan komme ut for når vi er på tur er at din turkamerat blir tatt i et snøskred. Hva gjør du? Den siste sikkerhetsmuren (Brattlien, 2012) står nå på spill. (1) Farevurdering – vi har oversett skredfaren og stabiliteten i det området vi ferdes i, (2) risikoredusering – vi har begitt oss ut i potensielt skredfarlig terreng eller vi har brutt et mønster for trygg ferdsel i slikt terreng. Nå er det (3) redning som må til dersom turkameraten din i beste fall kan overleve.

Kameraten din ligger begravet. Det er du som må redde ham!

Ifølge statistikk dør 75 % av de skredtatte dersom de ikke blir funnet før det er gått 15 minutter etter de ble tatt (Nes, 2013). De fleste som omkommer i skred dør av mekaniske skader i skredmassene eller mot trær, stein osv, men kvelning som dødsårsak er det vi kan gjøre noe med som turkamerater som skal utføre redning (Nes, 2013). Altså vi har veldig liten tid på oss skal vi ha noen sjanse til å finne den skredtatte i live.

Jeg har tatt et scenario der vi er to turkompiser på tur, Lars og Kjetil. Begge har bragt med nødvendig redningsutstyr, de tre S-ene – spade, søkestang og sender/mottaker.  Når vi kjører ned fra fjellet begir vi oss inn i en åpen flanke som er over 30 grader bratt. Vi vet at det ligger et vedvarende svakt lag av overflaterim innenfor en halvmeter fra overflaten, men vi velger å ta sjansen på at vi ikke trigger det ved å kjøre forsiktig.

Lars og Kjetil velger å kjøre en og en ned flanken. Lars er først ute og Kjetil står på et trygt utspring og har oversikt over hvor Lars kjører. Plutselig kommer en hump som Lars ikke hadde sett, og han stuper rett på trynet. Fallet hans skaper en stor tilleggsbelastning i snødekket (Nes, 2013) og påvirker det vedvarende svake laget slik at et middels stort skred løsner, noe som tilsvarer 10 000 m3 med snømasser i bevegelse (Varsom, 2015).

Å ligge under skredmasser er en ubehagelig opplevelse. 

Lars blir tatt av skredet og prøver så godt han kan å svømme i massene til han etter hvert forsvinner under snøen. Kjetil følger nøye med på hvor Lars befinner seg i skredmassene helt til skredet stopper. Nå må han vurdere egen sikkerhet før han begir seg ut i skredområdet. Han vurderer det slik at det ikke vil gå nye skred og kjører ned til der han så Lars sist. Han setter sender/mottakeren på SØK og går i sikksakk nedover skredbanen med 20 meter avstand til ytterkanten og med 40 meter avstand mellom hver andre sving. Han gjør nå et signalsøk og holder sender/mottakeren i ulike antenneplan for å få inn signaler (Nes, 2013). Mens han gjør signalsøk ser han etter overflategjenstander slik som klær, ski, staver, sekk osv. Som oftest ligger den skredtatte like ovenfor slike gjenstander (Nes, 2013).

Kjetil forventer at Lars kan ligge nede ved skredtunga eller foran/bak gjenstander som stein eller trær.Plutselig får Kjetil inn signaler. Han bruker nå innflygingsmetoden ved å løpe etter pilene og avta farten etter hvert som enhetene på displayet blir mindre. Siden signalene blir sendt i sommerfuglvinge-mønster løper han derfor i en bue inn mot der Lars forhåpentligvis ligger. Når enhetene (ca. Metrisk) viser mindre enn 5 tar han av seg skiene og gjør et finsøk. Det gjør han ved å holde S/M i en rett stilling nær overflaten i et kryssmønster til han finner laveste enhet (Nes, 2013).

Når laveste enhet er funnet, i dette tilfellet på 0,9 legger han lua på det akutelle punktet mens han finner fram søkestang og spade. Med søkestanga gjør han et spiralsøk med hele stangens lengde rett ned i snøen, og deretter sonder seg utover i et søkemønster med 25 cm avstand mellom hvert stikk. Etter et par stikk får Kjetil et funn en snau meter fra overflaten. Han lar stangen stå i snøen mens han graver seg inn mot stangen 1,5 meter lenger nede. Dette for å gjøre det lettere å få ut den skredtatte. I tillegg unngår man da å tråkke sammen snøen til den skredtatte og i verste fall ødelegge livsviktige luftlommer. Gravinga foregår i et v-mønster, altså smalere jo nærmere man kommer søkestanga. Det er forsket fram til at dette er den mest effektive utgravingsteknikken (Nes, 2013).

Utgraving i V-form.

Omsider får Kjetil gravd fram Lars, 6 minutter etter skredet gikk. Lars er svimmel og kald. Kjetil får sjekket at han har frie luftveier. Lars har åpenbart skadet beinet, så Kjetil får Lars over på et liggeunderlag og pakker ham inn i en vindsekk med det de har av varme klær. Deretter ringer de 113 som takket være godt vær kan sende ut et redningshelikopter (Nes, 2013).

I dette tilfellet gikk det bra med Lars, men det er slettes ikke alltid det går så bra. Gjør gode vurderinger, spesielt om man skal ferdes på lagdelt vintersnø i over 30 graders terreng eller innenfor utløpssoner. På toppturen i Vigdalen fikk vi erfare hvordan det er å være begravet under snømasser i noen sekunder. Vi øvde også på ulike scenarioer med redning av skredtatte. Er man flere som leter må man organisere letingen. Kanskje er det noen begravet som ikke har S/M. Da må man kanskje lete mer etter overflategjenstander, og i verste fall utføre trepunkts grovsøk med søkestanga og gå manngard opp i søketeigen. Faaar vel, som Nils Faarlund bruker å si.

Referanseliste

Brattlien, K. (2012). Den lille snøskredboka (3. Utgave). Oslo: Fri Flyt AS.

Nes, C. L. (2013). Skikompis. Førde: Selja Forlag.

Varsom (2015). Snøskredstørrelser. [internett]. Tilgjengelig fra: http://varsom.no/Snoskred/Skredskolen/For-deg-som-vil-lare-mer/Hva-er-et-snoskred/Skredstorrelser/ [Lest: 25.05.2015]