Topptur Hurrungane - menneskelig faktor på topptur

På turen til Lauvnostinden med klassen slo det meg hvordan ulike personligheter og ulike interesser hos enkeltpersoner har å si for gruppa som helhet. Vi kom over tilfeller der vi ikke hadde noen klare ledere som tråkket spor, kjente etter faretegn i snøen, hvordan sporet skulle legges, hvordan tempoet skulle reguleres, når pausene skulle tas osv.

Den amerikanske skredforskeren Bruce Tremper viser til av 93 % av snøskred med dødelig utgang er utløst av offeret selv. I ettertid ser man det fantes faresignaler om ustabilt snødekke, men vi som skiløpere har enten ikke sett dem eller ignorert faretegnene. Så hvis disse tallene er riktig, så har den menneskelige faktoren mye å si for om vi vil bli tatt i skred eller ikke. Hvordan kan vi ignorere faretegnene (Nes, 2013)?

 

Dag 1 - Gutta på tur... Hvem er det som vurderer hva som er rundt oss? Falsk trygghet?

En annen amerikansk forsker, Ian McCammon sier at mennesket ofte baserer sine vurderinger ved bruk av mentale snarveier, såkalt heuristikk. Gjennom denne måten å vurdere på styres også magefølelsen som ofte er vårt styrbord (McCammon, 2002). Det skumle med å basere vurderingene på heuristikker er at man lett kan overse faretegn fordi man allerede har tilegnet seg en trygghetsfølelse som da i så tilfelle er falsk. Vi er rett og slett for ukritiske til magefølelsen (Nes, 2013).

De mest vanlige faktorene er; (1) Vi er i familiært terreng – altså når vi er i kjent terreng der vi har gått i årevis uten å ha løsnet eller sett skred, så overser vi lettere faretegn og er villige til å ta høyere risiko. (2) Vi er ”hengivne” – har en sterk målsetting med det vi gjør (commitment) og stor motivasjon for å nå akkurat dette målet. Vi lar oss lede av den utagerende – ”expert halo” – glorifisering av ressurspersoner .(4) Vi konkurrerer om første spor – i jakten på urørt nysnø, eller i frykt for oppkjørt terreng. (5) Vi vil  oppnå aksept fra andre og (6) vi stoler på at gruppa tar rette avgjørelser for oss, og med det kobler vi inn saueflokkinstinktet og følger blindt etter (McCammon, 2002).

Dag 2 - orden i rekkene, rullering på hvem som går først og aktiviserer antennene i hodet

I en gruppe kan det være individuelle forskjeller som risikovillighet og kunnskapsnivå. Ofte når man står og snakker i en gruppe og vurderer om man skal kjøre ned en fjellside så blir det slik at jo mer man diskuterer, jo lettere er det å finne argumenter for hvorfor man nettopp KAN kjøre ned der. Man ignorerer de åpenbare faretegnene. Derfor er det viktig å gå på tur med folk du kjenner, og at de kjenner deg. Dere vet hvordan dere skal håndtere skredterreng, begge har like holdninger til temaet og begge kan redde hverandre dersom det skulle skje. I tillegg til å gå på tur med folk du kan snakke med om skredproblemer og som du har planlagt om å diskutere skredproblem på oppgitte steder planlagt ut fra kartet så er det viktig å kunne identifisere når risikonivået øker. Det finnes både kunnskapsbaserte metoder og regelbaserte metoder slik som reduksjonsmetoden og ALPTRUTH (McCammon, 2002).

Til slutt er det viktig å vurdere hvor objektivt tenker du rundt risikoen du tar? Her er det da viktig å gå ned på det analytiske nivået. Hva er det jeg egentlig ser rundt meg, uten å ta noen mentale snarveier? Å gå gjennom de seks faktorene som ble ramset opp i stad kan være fint for å ta en sjekk om man er i ferd med å gå i en heuristisk felle (McCammon, 2002).

Det er lett å sitte i baren og lese om en gruppe som ble tatt i skred og spørre seg selv, ”hva var det de tenkte med?”. Da er det fort gjort å sitte i glasshus og kaste stein. Ta fornuftige valg på tur, og ikke minst, vær til stede i situasjonen!

Referanser:

McCammon, I. (2002) Evidence of heuristic traps in recreational avalanche accidents. National Outdoor Leadership School, Lander, WY, USA

Nes, C. L. (2013). Skikompis. Førde: Selja Forlag.

Egenferd i Femundsmarka- båltyper på tur

Turer i Femundsmarka er velkjente for å inneholde bålfyring, i alle fall etter man har sett Lars Monsen på fjernsynsskjermen. Skal man lage bål er det viktig å finne ved som enten ligger på bakken eller som allerede er visnet hen. Å etterlate seg et område med minst mulig synlige spor er et prinsipp som vi frilufslivsveiledere ønsker å etterstrebe. Derfor velger vi ved med omhu og graver en bålplass med omhu (Horgen, 2010).

 

Natt i Femundsmarka.

På sommeren kan det være fint å grave vekk litt torv før man fyrer opp bålet. Steiner under eller ved siden av kan også være kjekt for å ikke skade vegetasjonen. Etter bålet er ferdig utbrent kan man legge på torven igjen, og dette vil gro tilbake over tid (Horgen, 2010). På vinteren kan det av og til være greit å lage bålet oppå en snøhaug og la det brenne nedover. Eventuelt bør man grave både sittegropa og bålgropa ned til bakken, men dette vil da ødelegge vegetasjonen. Et triks kan være å lage bålet over noen grove og fuktige tømmerstokker eller steinheller.

Bål ble det mye av.

Gran og furu er gode tresorter for å lage bål ute i naturen. Lauvtresortene er godt impregnerte og råtner innenfra og ut (Hagen, 2008). Dog er tørket bjørkeved god bålved, men det er sjelden man får tørket veden så godt under en skogstur. Likevel skal vi ikke glemme bjørkeneveren som er utmerket til opptenning.

Det finnes et utall av ulike båltyper, men her har jeg prøvd å gjøre rede for noen av dem:

Pagodebål - kanskje det bålet som er det letteste å lage og lettest å få fyr på. Man legger to stokker parallelt med litt mellomrom. Oppå dem legger man to andre på samme måte, bare på tvers. Slik fortsetter man noen lag. I midten legger man fliser, tynne kvister og never, gjerne i en pyramideform, som opptenning. Denne båltypen er godt egnet til å lage mat på, siden det brenner kraftig og har høy varmeutvikling.

Pagodebål (Foto: Erstad, U.Å.)

Vinterbål. Brukes naturligvis ofte på vinteren. Man legger ganske enkelt stokker ved siden av hverandre nederst, før man legger et nytt lag på tvers av laget under. Slik kan man lage så mange man ønsker. Øverst legger man flis, kvist og lignende og fyrer opp på toppen av bålet. Et lite triks kan være å legge flis og never mellom lagene nedover. Tanken er nå at glørne skal falle nedover og antenne lagene under, samtidig som det nederste laget beskytter mot snøen.

Vinterbål (Foto: Erstad, U.Å.)

Pyramidebål - muligens vanligste båltypen. Her stabler man litt tykke kvister rundt og tynnere kvister, samt lettantennelige deler som tyri og never inni. Når man da tenner opp på de innerste delene vil varmen spre seg utover og oppover og antenne de tykkere stokkene ytterst. Når bålet er skikkelig antent kan man bygge på med nye stokker ytterst. En ting man må være obs på med et pyramidebål er at det er litt ustabilt og lett kan velte. I tillegg er det viktig å påse at det kommer nok oksygentilførsel og at kvistene ikke er for fuktige.

Pyramidebål (Foto: Erstad, U.Å.)

Det ble mange fine bålnetter i Femundsmarka for oss! :)

Referanser

Erstad, K (U.Å) Uteskoleaktiviteter. (internett) Tilgjengelig 

fra: http://home.hib.no/ansatte/ker/uteskoleaktiviteter/lage_bål.htm (Lest 25.05.2015)

Hagen, H (2008) Ingen tur uten mat. Oslo, Boksenteret.

Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Snøhuletur med B1 - hvordan bygge snøhule

Ly og leir i snøen finnes det mange typer av. Man kan begynne å ramse; klassisk snøhule med hjelpehule, kantgrop, flatgrop, iglo, finsesatelitt, quinzhee osv (Horgen, 2010). Vi vet i alle fall ut fra de gamle fjellvettreglene at det er viktig å ha med spade for å kunne grave seg ned i snøen om nødvendig. I snøen finner man ly for vinden, og temperaturen er sjelden lavere enn rundt 0 grader dersom rommet ikke er for stort og man har laget en solid kuldelås (Horgen, 2010).

Jeg har her valgt å forklare hvordan man kan bygge en kantgrop, som er en effektiv form for ly i snøen. Kantgrop er den raskeste, enkleste og mest effektive snøbivuakken fordi det krever mindre graving, man graver ut blokker til taket samtidig som man graver ut snø og i tillegg kan man lage en kantgrop i en skavl så lav som 1,5-2 meters høyde, noe som reduserer risikoen for snøpålagring til farlig størrelse iløpet av natta (Horgen, 2010).

Marte viser stolt frem kantgropa vår.

Før man bygger en kantgrop må man vurdere om området man velger er trygt ifht snøskred. Altså må ikke henget være høyere enn 5 meter med over 30 grader. I tillegg er det greit å forsikre seg om at det er nok snø der man skal grave. Dette kan man sjekke med søkestanga (Horgen, 2010). Til utbyggingen er det kjekt å ha både spade og snøsag til å skjære ut takblokker.

Kantgropen passer fint til 2-3 personer å overnatte i.  Når man har funnet en høy nok skavl på minst ca. 2 meter så begynner man med startgropa. Grav deg inn en 2,5 meter dyp grøft som er omtrent like bred som skuldrene og helst ikke høyere enn til halsen. Kast snøen ut og ned. Er man flere kantgroper bør man ha minst 2 meters mellomrom mellom grøftene (UT.no, 2015)

Deretter begynner man å lage borommet. Sag ut blokker skrått innover en håndsbredde under øverste kant. Blokkene man skjærer ut skal brukes som tak over grøfta og bør derfor være minst like lange som det grøfta er bred. Blokkene kan gjerne ligge litt på snøen og sintre før de tas i bruk. Da går de ikke like fort i stykker (UT.no, 2015).

Selve borommet  bør ha flatt gulv og veggene kan gjerne graves ut i en konveks form for å unngå vanndrypping og kollaps. Etter hvert legger man på blokkene over startgrøfta. Kast snø over og klapp lett over. Om man skal koke mat bør man gjøre det før man legger på de siste blokkene. Ved å tenne et stearinlys er det enkelt å se om taket er tett eller om det er gjennomskinn (UT.no, 2015).

Godt og lunt inne i hula.

For inngangspartiet lager man trappetrinn i fronten. Her legger man på blokker og får dermed en inngang. Gulvet blir da høyere enn inngangen som fungerer som en varmelås/kuldelås. Marker inngangen med å sette søkestangen til venstre for inngangen. Alternativ til inngang er å tette inngangen helt eller tette godt rundt dørblokken fra innsiden, skjær tynne tette lister (UT.no, 2015).

Dette var min første natt i snøhule, og det var en veldig fin opplevelse. Lunt og godt. Det eneste er at det fort kan bli litt dårlig luft der inne, og man merker det godt dersom noen for eksempel åpner en boks med makrell i tomat… Tips: ta med alt utstyret inn i hula om natta, inkludert spaden. Man vet aldri om det kommer et kraftig snøfall i løpet av natta.

Referanser:

Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

UT.no (2015). Dropp snøhule, grav kantgrop! [internett]. Tilgjengelig fra: http://artikkel.ut.no/dropp-snohule_-grav-kantgrop_-1.7974679 [Lest: 25.05.2015]

Topptur Vigdalen - kameratredning av skredtatte

Et av de verst tenkelige scenarioene vi kan komme ut for når vi er på tur er at din turkamerat blir tatt i et snøskred. Hva gjør du? Den siste sikkerhetsmuren (Brattlien, 2012) står nå på spill. (1) Farevurdering – vi har oversett skredfaren og stabiliteten i det området vi ferdes i, (2) risikoredusering – vi har begitt oss ut i potensielt skredfarlig terreng eller vi har brutt et mønster for trygg ferdsel i slikt terreng. Nå er det (3) redning som må til dersom turkameraten din i beste fall kan overleve.

Kameraten din ligger begravet. Det er du som må redde ham!

Ifølge statistikk dør 75 % av de skredtatte dersom de ikke blir funnet før det er gått 15 minutter etter de ble tatt (Nes, 2013). De fleste som omkommer i skred dør av mekaniske skader i skredmassene eller mot trær, stein osv, men kvelning som dødsårsak er det vi kan gjøre noe med som turkamerater som skal utføre redning (Nes, 2013). Altså vi har veldig liten tid på oss skal vi ha noen sjanse til å finne den skredtatte i live.

Jeg har tatt et scenario der vi er to turkompiser på tur, Lars og Kjetil. Begge har bragt med nødvendig redningsutstyr, de tre S-ene – spade, søkestang og sender/mottaker.  Når vi kjører ned fra fjellet begir vi oss inn i en åpen flanke som er over 30 grader bratt. Vi vet at det ligger et vedvarende svakt lag av overflaterim innenfor en halvmeter fra overflaten, men vi velger å ta sjansen på at vi ikke trigger det ved å kjøre forsiktig.

Lars og Kjetil velger å kjøre en og en ned flanken. Lars er først ute og Kjetil står på et trygt utspring og har oversikt over hvor Lars kjører. Plutselig kommer en hump som Lars ikke hadde sett, og han stuper rett på trynet. Fallet hans skaper en stor tilleggsbelastning i snødekket (Nes, 2013) og påvirker det vedvarende svake laget slik at et middels stort skred løsner, noe som tilsvarer 10 000 m3 med snømasser i bevegelse (Varsom, 2015).

Å ligge under skredmasser er en ubehagelig opplevelse. 

Lars blir tatt av skredet og prøver så godt han kan å svømme i massene til han etter hvert forsvinner under snøen. Kjetil følger nøye med på hvor Lars befinner seg i skredmassene helt til skredet stopper. Nå må han vurdere egen sikkerhet før han begir seg ut i skredområdet. Han vurderer det slik at det ikke vil gå nye skred og kjører ned til der han så Lars sist. Han setter sender/mottakeren på SØK og går i sikksakk nedover skredbanen med 20 meter avstand til ytterkanten og med 40 meter avstand mellom hver andre sving. Han gjør nå et signalsøk og holder sender/mottakeren i ulike antenneplan for å få inn signaler (Nes, 2013). Mens han gjør signalsøk ser han etter overflategjenstander slik som klær, ski, staver, sekk osv. Som oftest ligger den skredtatte like ovenfor slike gjenstander (Nes, 2013).

Kjetil forventer at Lars kan ligge nede ved skredtunga eller foran/bak gjenstander som stein eller trær.Plutselig får Kjetil inn signaler. Han bruker nå innflygingsmetoden ved å løpe etter pilene og avta farten etter hvert som enhetene på displayet blir mindre. Siden signalene blir sendt i sommerfuglvinge-mønster løper han derfor i en bue inn mot der Lars forhåpentligvis ligger. Når enhetene (ca. Metrisk) viser mindre enn 5 tar han av seg skiene og gjør et finsøk. Det gjør han ved å holde S/M i en rett stilling nær overflaten i et kryssmønster til han finner laveste enhet (Nes, 2013).

Når laveste enhet er funnet, i dette tilfellet på 0,9 legger han lua på det akutelle punktet mens han finner fram søkestang og spade. Med søkestanga gjør han et spiralsøk med hele stangens lengde rett ned i snøen, og deretter sonder seg utover i et søkemønster med 25 cm avstand mellom hvert stikk. Etter et par stikk får Kjetil et funn en snau meter fra overflaten. Han lar stangen stå i snøen mens han graver seg inn mot stangen 1,5 meter lenger nede. Dette for å gjøre det lettere å få ut den skredtatte. I tillegg unngår man da å tråkke sammen snøen til den skredtatte og i verste fall ødelegge livsviktige luftlommer. Gravinga foregår i et v-mønster, altså smalere jo nærmere man kommer søkestanga. Det er forsket fram til at dette er den mest effektive utgravingsteknikken (Nes, 2013).

Utgraving i V-form.

Omsider får Kjetil gravd fram Lars, 6 minutter etter skredet gikk. Lars er svimmel og kald. Kjetil får sjekket at han har frie luftveier. Lars har åpenbart skadet beinet, så Kjetil får Lars over på et liggeunderlag og pakker ham inn i en vindsekk med det de har av varme klær. Deretter ringer de 113 som takket være godt vær kan sende ut et redningshelikopter (Nes, 2013).

I dette tilfellet gikk det bra med Lars, men det er slettes ikke alltid det går så bra. Gjør gode vurderinger, spesielt om man skal ferdes på lagdelt vintersnø i over 30 graders terreng eller innenfor utløpssoner. På toppturen i Vigdalen fikk vi erfare hvordan det er å være begravet under snømasser i noen sekunder. Vi øvde også på ulike scenarioer med redning av skredtatte. Er man flere som leter må man organisere letingen. Kanskje er det noen begravet som ikke har S/M. Da må man kanskje lete mer etter overflategjenstander, og i verste fall utføre trepunkts grovsøk med søkestanga og gå manngard opp i søketeigen. Faaar vel, som Nils Faarlund bruker å si.

Referanseliste

Brattlien, K. (2012). Den lille snøskredboka (3. Utgave). Oslo: Fri Flyt AS.

Nes, C. L. (2013). Skikompis. Førde: Selja Forlag.

Varsom (2015). Snøskredstørrelser. [internett]. Tilgjengelig fra: http://varsom.no/Snoskred/Skredskolen/For-deg-som-vil-lare-mer/Hva-er-et-snoskred/Skredstorrelser/ [Lest: 25.05.2015]