På turen til Lauvnostinden med klassen slo det meg hvordan
ulike personligheter og ulike interesser hos enkeltpersoner har å si for gruppa
som helhet. Vi kom over tilfeller der vi ikke hadde noen klare ledere som
tråkket spor, kjente etter faretegn i snøen, hvordan sporet skulle legges,
hvordan tempoet skulle reguleres, når pausene skulle tas osv.
Den amerikanske skredforskeren Bruce Tremper viser til av 93
% av snøskred med dødelig utgang er utløst av offeret selv. I ettertid ser man
det fantes faresignaler om ustabilt snødekke, men vi som skiløpere har enten
ikke sett dem eller ignorert faretegnene. Så hvis disse tallene er riktig, så
har den menneskelige faktoren mye å si for om vi vil bli tatt i skred eller
ikke. Hvordan kan vi ignorere faretegnene (Nes, 2013)?
 |
| Dag 1 - Gutta på tur... Hvem er det som vurderer hva som er rundt oss? Falsk trygghet? |
En annen amerikansk forsker, Ian McCammon sier at mennesket
ofte baserer sine vurderinger ved bruk av mentale snarveier, såkalt heuristikk.
Gjennom denne måten å vurdere på styres også magefølelsen som ofte er vårt
styrbord (McCammon, 2002). Det skumle med å basere vurderingene på heuristikker
er at man lett kan overse faretegn fordi man allerede har tilegnet seg en
trygghetsfølelse som da i så tilfelle er falsk. Vi er rett og slett for
ukritiske til magefølelsen (Nes, 2013).
De mest vanlige faktorene er; (1) Vi er i familiært terreng
– altså når vi er i kjent terreng der vi har gått i årevis uten å ha løsnet
eller sett skred, så overser vi lettere faretegn og er villige til å ta høyere
risiko. (2) Vi er ”hengivne” – har en sterk målsetting med det vi gjør
(commitment) og stor motivasjon for å nå akkurat dette målet. Vi lar oss lede
av den utagerende – ”expert halo” – glorifisering av ressurspersoner .(4) Vi
konkurrerer om første spor – i jakten på urørt nysnø, eller i frykt for
oppkjørt terreng. (5) Vi vil oppnå
aksept fra andre og (6) vi stoler på at gruppa tar rette avgjørelser for oss,
og med det kobler vi inn saueflokkinstinktet og følger blindt etter (McCammon,
2002).
 |
| Dag 2 - orden i rekkene, rullering på hvem som går først og aktiviserer antennene i hodet |
I en gruppe kan det være individuelle forskjeller som
risikovillighet og kunnskapsnivå. Ofte når man står og snakker i en gruppe og
vurderer om man skal kjøre ned en fjellside så blir det slik at jo mer man
diskuterer, jo lettere er det å finne argumenter for hvorfor man nettopp KAN
kjøre ned der. Man ignorerer de åpenbare faretegnene. Derfor er det viktig å gå
på tur med folk du kjenner, og at de kjenner deg. Dere vet hvordan dere skal
håndtere skredterreng, begge har like holdninger til temaet og begge kan redde
hverandre dersom det skulle skje. I tillegg til å gå på tur med folk du kan
snakke med om skredproblemer og som du har planlagt om å diskutere skredproblem
på oppgitte steder planlagt ut fra kartet så er det viktig å kunne identifisere
når risikonivået øker. Det finnes både kunnskapsbaserte metoder og regelbaserte
metoder slik som reduksjonsmetoden og ALPTRUTH (McCammon, 2002).
Til slutt er det viktig å vurdere hvor objektivt tenker du
rundt risikoen du tar? Her er det da viktig å gå ned på det analytiske nivået.
Hva er det jeg egentlig ser rundt meg, uten å ta noen mentale snarveier? Å gå
gjennom de seks faktorene som ble ramset opp i stad kan være fint for å ta en
sjekk om man er i ferd med å gå i en heuristisk felle (McCammon, 2002).
Det er lett å sitte i baren og lese om en gruppe som ble
tatt i skred og spørre seg selv, ”hva var det de tenkte med?”. Da er det fort
gjort å sitte i glasshus og kaste stein. Ta fornuftige valg på tur, og ikke
minst, vær til stede i situasjonen!
Referanser:
McCammon, I. (2002) Evidence
of heuristic traps in recreational avalanche accidents. National Outdoor
Leadership School, Lander, WY, USA
Nes, C. L. (2013). Skikompis.
Førde: Selja Forlag.
No comments:
Post a Comment