Gapahuk og valg av leirplass

En fin leirplass med bålet i passe avstand til gapahuken.

Å kunne etablere en god leir er helt nødvendig for å kunne ivareta gruppens overskudd mens man er undervegs (Horgen, 2010). Stikkord knyttet til en god leir er komfort, varme og ly. Det er flere faktorer som spiller inn og ofte må man veie opp mellom disse. For eksempel om man helst vil ha det tørt eller helst ligge flatt. Gapahuk er en enkel form for bivuakk med tre vegger og en åpen som kun krever enkle redskaper for å settes opp. Vi skal se litt nærmere på hvordan vi setter opp en gapahuk og hvor vi kan finne et egnet sted for denne og leirplassen.

Under veilederturen med B3 Friluftsliv i år var et av målene for turen at vi skulle bygge gapahuk og være med i vurderingsprosessen om hvor vi skulle etablere leir. Vel oppe ved Helgasete tok vi først hensyn til Friluftslovens §9 i kapittel 1 (Lovdata, 2012), om at man ikke har lov til å telte nærmere bebyggelse enn 150 meter, og utenfor det som kalles innmark. Deretter vurderte vi hvor det var best å slå leir. Vi syntes at det å ligge tørt var viktigere enn å ligge på ujevnt underlag, men heldigvis fant vi en leirplass der begge ønsker ble oppfylt. En jevn flate på en ryggformasjon som drenerer vekk regnvann i forhold til i søkk der vann samles. I tillegg var det gode trær i nærheten for gapahukbygging og en allerede etablert bålplass.

Tradisjonell måte å bygge gapahuk på. Foto: Frode Svane.

Gapahuk i ulike høyder. Jo høyere, desto mer vindfang og mindre isolering.

"I leiren bør det også være en plass å kunne samles, både med tanke på det sosiale og det faglige" (Horgen, 2010, s. 231). Når man har funnet en tørr, flat og stor nok plass for overnatting og bålfyring må man tenke på hvor man skal sette opp gapahuken i forhold til vær og vind (Horgen, 2010). Gapahuken skal settes opp med den åpningen fra der vinden kommer, naturligvis for å skape ly (Horgen, 2010). Man kan lage en gapahuk på primært to måter. Den tradisjonelle gjør et kraftig innhogg i naturen ved å bruke trestokker og granbar som dekke. Den metoden vi benyttet oss av var ved bruk av presenning og tau (McManners, 2007). Presenningen festes med tau til fire trær for å lage skråtaket 45 grader (McManners, 2007). Høyden på den ene siden skal være i hoftehøyde og på andre siden skal presenningen gå helt til bakken, eventuelt presset ned med noen steiner, stokker eller plugger. Det er viktig at presenningen er stram for å unngå forsenking og innsjøeffekt (Horgen, 2010). Et triks er å feste et tau til forsenkningen i duken ved hjelp av en liten stein eller kongle og deretter lage en konveks form. I tillegg bør det være presenning på sidene og helst der man ligger for at alt skal bli så tørt og lunt som mulig. Om man tenner et bål (feks stokkild) rett utenfor åpningen vil man kunne få god varme inn i gapahuken. Selve gapahuken bør være omtrent 4 meter i lengde og like mange meter i bredden som det er personer. På vinteren kan man eventuelt bygge levegger på sidene ved hjelp av snøblokker (Horgen, 2010).

Gapahuk er en fin bivuakkform både på sommeren og på vinteren.

Kilder

Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Lovdata (2012). Lov om friluftslivet [internett]. Tilgjengelig
fra: http://lovdata.no/dokument/NL/lov/1957-06-28-16 [Lest: 27.10.2014]

McManners, H. (2007). Overlev under alle himmelstrøk. Oslo: N.W. Damm & Søn.

Risikomomenter knyttet til brevandring

Kameratredning er et tiltak som iverksettes dersom noen faller ned i en bresprekk.

Brevandring er en aktivitet som byr på både spenning og spektakulære naturopplevelser. Under et brekurs på Jostedalsbreen med HiSF i høst erfarte vi at det også er tilknyttet risiko mot brevandring. Å bevege og oppholde seg på bre og i høyfjellet medfører en viss grad av risiko. Hva er det som er så risikabelt med å bevege seg på en isbre? Det skal jeg drøfte rundt i dette innlegget.

Brekurset varte i fem dager med godvær der vi fikk utforske hele tre ulike utløpsbreer til Jostedalsbreen. Allerede første dagen på vei inn til Nigardsbreen diskuterte vi rundt begrepet "alpine farer" og den uskarpe grensegangen mellom objektive og subjektive farer. I nesten alle tilfeller har man seg selv å skylde på dersom en blir utsatt for et faremoment, man er rett og slett på feil sted til feil tid (Haslene, 2008). Flere ganger måtte vi stoppe opp og tenke og vurdere konsekvenser av tanker som "hva skjer om jeg snubler her?" eller "hva skjer om den steinen ovenfor meg løsner?". Farer finnes over alt på breen, og ikke minst på vei til breen (Haslene, 2008).

En deilig dag på Nigardsbreen.

Risiko er et produkt av sannsynlighet x konsekvens. Altså er det ingen risikomomenter til stede før momentet både har en viss grad av sannsynlighet og konsekvens (Bell, 2005). Risikomomenter som er aktuelle under brevandring kan være såkalte alpine farer som bresprekker, isfall, steinsprang, uvær, elvekrysninger og snøblindhet (Haslene, 2008). I tillegg må vi ikke glemme den menneskelige faktoren, og da tenker jeg spesielt på momenter som dårlig turplanlegging, utstyrssvikt, sviktende dagsform, uaktsomhet og dårlig kommunikasjon (Haslene, 2008). For å unngå å havne i en risikofylt situasjon bør man alltid før tur analysere hvilke risikomomenter som kan forekomme og hvordan forebygge en eventuell ulykke (Haslene, 2008).

Konsekvenstenking er nøkkelen til sikker ferdsel i fjellet (Bell, 2005). For å kunne tenke konsekvens kreves det erfaring, at man kjenner igjen situasjoner fra tidligere og alltid er føre var (Haslene, 2008). Naturen stiller de samme krav til alle, men den enkelte kan bedre sine forutsetninger for å gjøre farene mindre (Haslene, 2008). Det som er farlig for en, trenger ikke være farlig for en annen (Haslene, 2008). Velg tur etter evne, og glem aldri at det er naturen som er den sterkeste part.

Fåbergstølsbreen er vakker, samtidig som man skal ha respekt for den.

Så lenge man er ydmyk, tar forhåndsregler og erkjenner at brevandring er en risikofylt aktivitet er vi allerede der på riktig vei mot å gjøre denne aktiviteten tryggere for oss selv. Ved å ta et brekurs og bygge opp egen erfaring vil man med tid og stunder kunne kjenne igjen momenter som kan skape farlige situasjoner. Både på vei til og på selve breen finnes det en rekke momenter som er forbundet med risiko så lenge det finnes en viss grad av sannsynlighet og konsekvens (Haslene, 2008). Derfor er det viktig å være klar over hvilke momenter som kan skape farlige situasjoner og hvordan unngå dem. På denne måten vil vi kunne ferdes trygt på isbreene og få gode opplevelser så lenge disse fortsetter å eksistere.

Kart over Jostedalsbreen.

Kilder

Bell, R. (2005) Klatreboka - en komplett håndbok i klatring. Oslo: Orion Forlag.

Haslene, S. (2008) Breboka. Oslo: DNT Fjellsport.