Høyfjellstur - naturkjennskap og leirlivet

I uke 36 stod høyfjellstur på planen for B2 Friluftsliv ved Høgskulen i Sogn og Fjordane. Navnet kan kanskje skape et noe feilaktig bilde av hva som egentlig var realiteten, men i alle fall var målet med turen å anskaffe generell friluftserfaring og pakke sekken for en hel uke på tur. De tre første dagene holdt klassen samlet med lærerne, og her gikk vi igjennom diverse temaer knyttet til planter og geologi. De siste dagene gikk vi på egenhånd i grupper på tre der hver og en gruppe hadde satt seg mål for turen knyttet til friluftskjennskap. Dette ble en veldig trivelig tur med mye bra vær!

Undervegs på turen fikk vi som sagt utforsket mye av plantelivet. Alt fra lauving av alm i den varmekjære edelløvskogen ved Grinde. Videre gjennom barskogen og bjørkeskogen i subalpin sone før krattveksten og lyngplantene i lavalpin sone og helt opp til snøleier og museøretepper i mellomalpin sone i Eitrebotnskaret. Den høyalpine sonen nådde vi aldri på denne turen. Disse vegetasjonssonene varierer mye i høyde over havet avhengig av temperatur, sol, terreng, berggrunn og fuktighet. Normalt ligger sonene høyere på sørsiden enn nordsiden av fjellene, og generelt lavere jo nærmere hardføre kyststrøk en kommer (Store Norske Leksikon, 2013).

Jeg ønsker å presentere ti forskjellige plantearter og/eller naturfenomen som vi fikk oppleve under denne høyfjellekskursjonen.

Groblad

Foto: Rasbak

Groblad (Plantago major) er en flerårig plante (planter som lever over flere vegetasjonsperioder og som oftest blomstrer flere ganger (Store Norske Leksikon, 2012) som tilhører maskeblomstfamilien. Den vokser stort sett i hele Europa langs veier og stier i lavere strøk, men sjelden observert i Finnmark. Planten blir gjerne 10-50 cm høy og kjennetegne med mørkegrønne, eggformede rosettblad med tydelige nerver og mange gulbrune blomster i tette aks på ugreina, opprette stengler. Frøene er klebrige i fuktig vær og festes til dyr og klær. På denne måten spres de rundt omkring. Grobladet regnes som verdens beste ugras i og med at den er brukt som legeplante helt fra oldtiden. Med mye innhold av vitamin K har den en koagulerende effekt for å stoppe blod på sår. Den skal også inneholde stoffer som antas å være effektig i behandling av kronisk bronkitt og forkjølelse. I tillegg er den spiselig som salat og har en smak som kan minne om sjampinjong. I Nord-Amerika ble den kalt "Den hvite mans fotspor" av indianerne, fordi den ble spredt av europeiske immigranter (NIFAB, 2014a)


Ryllik

Ryllik (Achillea millefolium) er en flerårig urteplante som tilhører kurvplantefamilien og som blomstrer i juni-september. Dette er en av våre vanligste planter. Den vokser ofte i grøftekanter, tørre bakker og enger fra lavlandet og helt opp til snaufjellet (observert helt opp til 1600 moh) på den nordlige halvkule. Planten blir gjerne 15-50 cm høy og kjennetegnes med mange små 3-6 mm brede kurver i en skjerm. Fargen er vanligvis hvit, men kan også gå over i rosa og dyprød. Ryllik har blitt brukt som medisinplante både fra Kina (ca. 2000 år f.Kr.), fra antikkens Hellas og fra europeisk middelalder. Bruksområdene har vært skjørbuk, som blodstillende middel og som en komponent i salve til sårheling i tillegg til tannverk, hodepine, nyrestein, diaré og innvollsorm. Mange assosierer ryllik med lukten i urtedropsene til produsenten Ricola fra Sveits, og det stemmer at rylliken er brukt til dette (NIFAB, 2014b).

Grå strylav

Strylav (Usnea), også kalt gubbeskjegg, er en slekt av hengende lav lignende gulgrønne eller grønngrå "ulldotter".. I og med at dette er en type lav er den altså en symbiose mellom sopp og fotosyntesevert (alge). Den henger på grener i trær, som for eksempel gran og kan bli inntil 80 cm langt. I Norge finnes det 19 ulike arter. Strylav kjennetegnes fra andre skjegglav ved å ha en elastisk margstreng. Strylaven har i mange år vært brukt i medisinsk sammenheng som antibiotika. I og med at laven er svært ømfintlig for luftrorurensning slik som svolelholdig luft blir den også brukt som en indikatorart for å vite om luften er ren eller ikke. Den finnes derfor sjelden i byer og lignende forursensede områder (Urtekildens planteleksikon, 2010a).

Lintorskemunn

Også kalt torskemunn (linaria vulgaris). Dette er en plante i maskeblomstfamilien. Planten blir omtrent 40 cm høy og har blågrønne blad og kort klase. Blomstringstid fra juni/juli og utover høsten. Blomsterporene er 10-12 mm lange. Torskemunn har eggformete kapsler som er lengre enn begerflikene. Frøene har bred vingekant. Finnes over hele Norge, men sjelden i nord. Funnet opp til 1100 m på Hardangervidda. Arten har en sirkumpolar utbredelse. Det norske navnet lin (torskemunn) skal henspeilse at plantene ligner på lin i vekstform og bladverk (Urtekildens planteleksikon, 2010b).

Sølvvier

Sølvvier (Salic glauca glauca) er en liten busk av pilefamilien (vierfamilien). Den blir maksimalt 2,5 meter høy og oppreist. Arten vokser i innlandet og langs kysten nord i Europa og i Nord-Amerika. Den foretrekker fuktig torvjord, myr, hei, elvebredder, sumpskog, kyststier og blant annet vierkratt. Bladene er grågrønne, litt tykke, helrandete uten tagger eller buktninger og grå på undersiden. Bladene er lodne og eggformede med størst bredde over midten. Sølvvier og lappvier kan fort forveksles, men man kan smake forskjellen. Sølvvierens blader er bitre i motsetning til lappvier (Kristoffersen, 2007).

Sølvvier til høyre i bildet.

Røsslyng

Røsslyng (Calluna Vulgaris) tilhører lyngfamilien og kan bli 10-50 cm høy. Den er greinete med motsatte blader som sitter på hele året. Det mest synlige i blomsten er de lyserøde begerbladene. Kronbladene er også røde, men de er små og sitter inne i blomsten. Bestøves av en tripsart (lite insekt) som lever inne i blomsten. Vanlig på torvgrunn og skrinne steder i hele Norge, på fjellet til 1350 moh. Røsslyng vokser i Europa og Lilleasia på myrer og heier. Den er vanlig i hele Norge med unntak av hvor den fins kun ved spredte lokaliteter.Tidligere var røsslyngheiene langs kysten viktige beiteområder. De ble brent med jevne mellomrom slik at plantene kunne komme med nye, friske skudd, samtidig som at asken tilførte mineraler til det fattige jordsmonnet. Røsslyng er en viktig honningplante for bier. Røsslyng ble i 1976 kåret til Norges nasjonalplante på radioen sammen med arten Bergfrue (Store Norske Leksikon, 2009).

Snøull

Snøull (E. scheuchzeri) tilhører storrfamilien og en av tre typer bomullsplanter (snøull, torvull og duskull). Arten har en sirkumpolar utbredelse, den blomstrer rundt juni på myrmark og våt sand, helst snøleier. Den vokser først og fremst til fjells, men også i lavlandet i Norge. Snøull vokser fra Setesdalen til Finnmark i Norge, og er funnet opp til 1800 meter i Jotunheimen. Bladene er trådsmale og litt renneformet. Akset er rundt. Planten har hvit ull (Det Norske Samlaget, 1985).

Fjellmarikåpe

Fjellmarikåpe (Alchemilla alpina) er en flerårig plante i rosefamilien som har en amfi-atlantisk utbredelse. Planten blir omtrent 10 cm høy, og har 5-7 koblede blader som er bare ovenpå og glinsende silkehår under. Gulgrønne blomster på korte skaft. Blomstrer omtrent i juni på heier, enger og snøplasser til fjells og ikke sjeldent i lavlandet i det meste av Norge. Den er funnet helt opp til 1760 meters høyde i Jotunheimen. Som hos alle marikåper forplanter også fjellmarikåpen seg ukjønnet. Mens de andre marikåpeartene i Norden står hverandre svært nær skiller fjellmarikåpen seg klart fra disse da bladene er mer oppdelte. Ifølge sagnet sies det at mennene brukte duggdråpene som ofte legger seg på bladene på morgenen i kvinnens te for at hun skulle bli forelsket i ham eller få tilbake jomfrudommen (Urtekildens planteleksikon, 2013).

Museøre

Museøre (Salix herbacea) er en plante i pilefamilien, også kalt vierfamilien. Den er en tresort, og er av mange kjent som "verdens minste tre". Den blir 1-5 cm høy og blomstrer i juni til juli. Bladene er grønne med nedbøyde sagtenner. Hannraklen er gulfarget, mens hunnblomstenes kjønnsorgan er røde. Den likner på polarvier. Museøre er ganske vanlig i Skandinavia, og kan ses på frisk og fuktig, mager jord oppe på snaufjellet, eksempelvis snøleier, vindutsatte steder, strender og berghyller. Vokser sjelden i skog, men kan også ses på åpne lyngheier i nærheten av skogsterreng. Brer seg til snaufjellet i Norge, Sverige, Island og Færøyene. I Norge vokser den i sør fra høyder på over 1500 moh, mens den i arktiske strøk vokser helt ned til havet (Naturhistoriska riksmuseet, 1999).

Kartlav

Kartlav er en type skorpelav som vokser på stein, gjerne på sure bergarter og gjerne i fjellstrøk og høyereliggende områder med lav luftforurensing. Det enkelte individ er opp mot en millimeter bredt, grønt eller gulgrønt, og omgitt av en svart kant av sporer. Laven er godt festet til underlaget. Den kan danne store flater som gjerne framstår som kartlignende, derav navnet. Kartlaven er meget hardfør og kan vokse og trives i svært ugjestmilde strøk i høyfjellet. I Norge er den dominerende i store fjellområder høyere enn den andre vegetasjonen går. Kartlav har vært brukt til å utvikle en dateringsmetode for stein og steinplassering. Metoden kalles lichenometri og baserer seg på at kartlaven har en forholdsvi jevn ekspanderende vekst og at de største forekomster er de eldste. En tommelfingerregel sier at laven vokser med ca. 1 millimeter i året (Holien, H. & Tønsberg, T. 2006).





Kart

© Statens Kartverk

Link til mer utfyllende skildring fra selve turen: http://peakbook.org/500fjell/tour/101493/H%C3%B8yfjellstur+med+HiSF.html

Referanseliste

Alle foto er tatt av Sondre Kvambekk med mindre annet er presisert i bildeteksten.

Holien, H./Tønsberg, T. (2006). Norsk lavflora. Trondheim.

Kristoffersen, T. (2007). Det blomstrende fjellet. Oslo: Vigmostad & Bjørke.

Lid, J. (2007). Norsk-svensk-finsk flora. Det Norske Samlaget.

Naturhistoriska riksmuseet (1999). Dvärgvide [internett]. Tilgjengelig
fra: http://linnaeus.nrm.se/flora/di/salica/salix/saliher.html [Lest: 26.09.2014]

NIFAB (2014a). Groblad [internett]. Tilgjengelig
fra: http://www.rolv.no/urtemedisin/artikler/plan_maj/art1.htm [Lest: 26.09.2014]

NIFAB (2014b). Ryllik [internett]. Tilgjengelig
fra:http://www.nifab.no/faktaark/ryllik/ [Lest: 26.09.2014]

Store Norske Leksikon (2009). Røsslyng [internett]. Tilgengelig fra: https://snl.no/r%C3%B8sslyng [Lest: 26.09.2014]

Store Norske Leksikon (2012). Flerårige planter [internett]. Tilgengelig fra: https://snl.no/fler%C3%A5rige_planter [Lest: 26.09.2014]

Store Norske Leksikon (2013). Planteliv i Norge [internett]. Tilgengelig fra: https://snl.no/Planteliv_i_Norge [Lest: 26.09.2014]

Urtekildens planteleksikon (2010a). Strylav [internett]. Tilgjengelig
fra: http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/usnea_spp.htm [Lest: 26.09.2014]

Urtekildens planteleksikon (2010b). Torskemunn [internett]. Tilgjengelig
fra: http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/lina_vul.htm [Lest: 26.09.2014]

Urtekildens planteleksikon (2013). Fjellmarikåpe [internett]. Tilgjengelig
fra: http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/alch_alp.htm [Lest: 26.09.2014]

Kanopadling - risiko- og sikkerhetsmomenter

Padler ut fra Amlabukti med Bleia ruvende i bakgrunnen

Før jeg setter meg i en kano spør jeg alltid meg selv spørsmål som «hva kan gå galt?» og «hvordan kan man unngå at ting går galt?». Ut i fra kilder jeg hadde tilgang til samt selvrefleksjon er det mye man kan finne ut om mht. sikkerhet- og risikomomentknyttet til padling i vann/elv. Med Murphy's lov i bakhodet kan man tenke at det er mye som kan gå galt. At Norge er et av de landene som har høyest drukningsstatistikk (Krogvold, 2011) bekrefter vår mistanke om at padling og vannsport innebærer risiko. Hvordan man kan opprettholde sikkerheten og redusere risikoen blir derfor et av hovedspørsmålene som jeg skal lufte tanker rundt. 

Samling i "flåte" for å kommunisere best mulig på sjøen.

Vi padlet i sommer med Friluftsliv B2 fra HiSF med kanoer fra Amlabukti og ut til blant annet Holm. Risikoreduserende tiltak vi gjorde undervegs var å vurdere vindretning og vindstyrke. I og med at vinden ikke var så kraftig og værmeldingen var rimelig god og sikker besluttet vi å padle korteste veien over fjorden til Holm fremfor å padle konsekvent langs land. Ved å holde samlet kunne man hjelpe hverandre med kameratredning dersom en kano skulle kantre. 
Padling er som det meste annet, en relativ ufarlig aktivitet dersom man tar de korrekte forhåndsregler. Fjellvettregelen(e) som f. eks. «lytt til erfarne (fjellfolk)» (Den Norske Turistforeningen, 2013) gjelder i høyeste grad også på kanotur. Desto mer forberedt man er på det man møter, desto lavere blir risikoen. De to største risikomomentene er definitivt dødsulykker knyttet til drukning eller nedkjøling/hypotermi (Krogvold, 2011). Sekundære risiki kan være å bli våt, feilnavigasjon, skadet/tapt utstyr (Bøe, 2008) eller muskelsmerter (Graatrud, G., 2011). For å redusere risikoen kreves forberedelse, planlegging, erfaring, riktig utstyr (Bøe, 2008) og evne til å bruke dette på riktig måte. Det hjelper heller ikke med erfaring dersom man ikke tar den i bruk og er ydmyk nok mot elementene. Her kommer den menneskelige faktoren inn i bildet (Mjeldheim, G.S., 2005).

Hjerte- og lungeredning av dukke.

Det er en rekke forhåndsregler man bør ta før man setter seg i kanoen. Det første er vurdering av vær, vind og bølger (Bøe, 2008). Er det for høye bølger der man har tenkt til å padle bør man enten stå over eller planlegge en rute som er mindre eksponert for vind (Svingen Plastindustri, 2005). Ved å padle langs land blir det også kortere å svømme til land samtidig som naturopplevelsen blir større (Stormberg, u.å.). Dersom planen viser seg å ikke være sikkerhetsmessig utførlig er det viktig å ha en plan B (alternativ rute) og til sist en kriseplan dersom «alt går galt» (Mytting og Bischoff, 2008). Om noe går galt så må man uansett holde roen og ikke få panikk. Da handler man bedre.

Dersom det er kaldt i vannet, svømmeferdighetene er dårlige, strømninger, bølger, langt til land eller du er alene så SKAL man bruke flytevest (Krogvold, 2011). Annet utstyr som bør være med kan være reserveåre, kart og kompass, nødsamband, førstehjelpsaker, hjelm (stri elv), kasteline, reparasjonsutstyr og sist, men ikke minst – varme klær (Bøe, 2008). En skal kle seg etter vanntemperaturen, ikke lufta (ull er anbefalt siden det holder bedre på varmen om man blir våt, nesten som en tynn våtdrakt (Mytting og Bischoff, 2008). Klær og annet vitalt utstyr skal pakkes vanntett i pakkposer (Mytting og Bischoff, 2008). Sekkene festes og plasseres sentralt og lavt i kanoen slik at tyngdepunktet optimaliseres (Mytting og Bischoff).

Kameratredningsøvelse med kano.
Foto: Sine Riis Dammeyer

Dersom man kantrer og faller uti vannet, forlat aldri kanoen! Ta det med ro og svøm med kanoen inn til land (Aktiv i Oslo, u.å.). Er man to kan man komme seg opp i kanoen ved hjelp av kameratredning som bør øves inn FØR turen. Dersom en faller uti vannet og får tendenser til hypotermi må man få vedkommende i land, aktiviser personen og gi den varme klær, eventuelt varm kropp mot kropp (Bøe, 2008). En siste sjekkliste før man setter seg i kanoen: sjøklar båt, sjøklart mannskap og at alle kjenner sikkerhetsreglene og avtalte rutiner (Mytting og Bischoff, 2008 s. 150).

Alltid viktig å tenke konsekvens og sannsynlighet av sine handlinger.

Vi kan skille mellom ytre og indre/menneskelige faktorer når vi tenker på hvilke momenter som spiller inn mht sikkerhet og risiko under padling. Ytre faktorer som utstyr, vær og vann spiller selvsagt en viktig rolle, men til syvende og sist er det den menneskelige faktoren som avgjør om sikkerheten opprettholdes og risikoen holdes lav. Norge scorer meget høyt på drukningsstatistikken (Krogvold, 2011), og dette skyldes i meget høy grad lite bruk av flytevest og dårlig bekledning. Erfaring og gode forberedelser er gull verdt for at en tur skal bli så vellykket som mulig.

Kart over ruta vår. ©Statens Kartverk.

Litteraturliste

Alle foto er Sondre Kvambekk sitt åndsverk med mindre annet er presisert i bildeteksten.

Aktiv i Oslo [u.å.]. Råd om sikkerhet i kano [internett]. Tilgjengelig fra: http://www.aktivioslo.no/info/kanosikkerhet/ [Lest: 06.09.2013]

Bøe, J. P. (2008). Sikkerhet i kano. Norges Padleforbund [internett]. Tilgjengelig fra: http://www.westsystem.no/no/kajakk/hasle_kajakk/sikker_padling/ [Lest: 07.09.2013]

Den Norske Turistforeningen [u.å.]. Fjellvettreglene [internett]. Tilgjengelig fra: http://www.turistforeningen.no/fjellvettreglene/ [Lest: 07.09.2013]

Graatrud, G. (2011). Smerter i rygg og nakke: Feil gange kan gi ryggplager [internett]. Tilgjengelig fra: http://www.klikk.no/tjenester/ekstern/article664520.ece [Lest: 07.09.2013]

Krogvold, L. og Krogvold, P. (2011). Kanoboka. Oslo: Tun Forlag.

Mjeldheim, G.S. (2005). Sikkerhet og den menneskelige faktor

[internett]. Tilgjengelig fra: http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=291642&a=2 [Lest: 09.09.2013]

Mytting, B. og Bischoff, A. (2008). Friluftsliv (2. utgave). Oslo: Gyldendal Undervisning.

Stormberg [u.å.]. Sikkerheit i kano [internett]. Tilgengelig fra: http://www.stormberg.com/no/glade-turtips/praktiske-tips/sikkerhet-i-kano [Lest: 06.09.2013]

Svingen Plastindustri (2005). Sikkerhet i kano [internett]. Tilgengelig fra: http://www.kano.no/sikkerhet.html [Lest: 06.09.2013]