Matlaging med sjusteinsovn

Foto: Natursekken.no

For å overleve og ha det godt på tur er det viktig å kunne lage god og næringsrik mat. En enkel og tradisjonell måte å lage mat på ute i naturen er ved bruk av en sjusteinsovn (Natursekken, u.å.). Den er et fint supplement til bålet og kan gi deg nye og spennende muligheter innen matlaging ute i naturen. Sjusteinsovn lages flate steinheller, men det behøver ikke være akkurat sju. Ofte må man bruke flere. (Høgskolen i Bergen, u.å).

På en tur til Bjørkestølen med Høgskulen i Sogn og Fjordane skulle vi forsøke å praktisere ulike måter å lage mat på. Noen valgte bål, andre kokegrop, mens min gruppe skulle tilberede pizza i sjusteinsovn. I en sjusteinsovn kan man steke omtrent det samme som i en vanlig komfyr hjemme på kjøkkenet slik som pizza og bakvarer (Natursekken, u.å). Det er viktig å finne gode steiner når man skal bygge en slik ovn.

Man starter gjerne med å finne et passende sted for ovnen. En må ta hensyn til prinsippet om sporløs ferdsel, og derfor kan det være lurt å lage ovnen på en plass som ikke er så veldig synlig for andre. Finn gjerne en stor stein som fungerer som bakplate til ovnen. Foran denne stabler man flate, og gjerne rektangulære steiner oppå hverandre slik at du til slutt får et nedre kammer for bålet og et øvre kammer for maten. Det øverste kan gjerne være noe større enn det nederste. Steinhella mellom bålet og maten bør ikke være for tykk, da blir varmeeffekten for lav. Soten setter stygge merker og varmen kan gjøre at fjellet sprekker. Derfor bør man heller ikke ha for tynne steiner (Natursekken, u.å.).

Maten er straks servert! Foto: Sondre Kvambekk

Alle sprekker i det øvre kammeret bør tettes med små steiner, våt mose og jord. Det nedre kammeret bør ha noe gjennomlufting. Ikke grav deg ned i jorda for å skaffe deg et stort nok rom. Vi erfarte at det da ble vanskelig å få fyr på bålet. For å få fyr er det viktig med god oksygentilførsel, hvis ikke blir det vanskelig (Store Norske Leksikon, 2009). Den siste steinen man finner kan brukes til dør for øvre kammer. Dermed slipper ikke varmen så lett ut (Natursekken, u.å).

Når man omsider har fått fyr på bålet tar det minst en time med effektiv fyring før ovnen er klar til bruk. Kull og aske på bunnen i bakekammeret skrapes ut før maten settes inn. Det er viktig å prøve seg litt fram, for det er en utfordring å vurdere når baksten er klar. Likevel er det lettere og enklere enn å bruke kokegrop (Natursekken, u.å.). Fordelen er at man ikke trenger smør eller olje på platene når man skal steke maten. En snedig måte å lage middagen på, og all mat smaker jo godt når man er ute i naturen!

Kilder

Høgskolen i Bergen [u.å.]. Steke i sjusteinsovn [internett]. Tilgjengelig fra: http://home.hib.no/ansatte/ker/uteskoleaktiviteter/steike_i_sjusteinsovn.htm [Lest: 27.11.2014]

Natursekken [u.å.]. Sjusteinsovn [internett]. Tilgjengelig fra: http://www.natursekken.no/c1187998/forsok/vis.html?tid=1400068&within_tid=1399355 [Lest: 27.11.2014]

Store Norske Leksikon (2009). Flamme [internett]. Tilgjengelig fra: https://snl.no/flamme [Lest: 27.11.2014]

Gapahuk og valg av leirplass

En fin leirplass med bålet i passe avstand til gapahuken.

Å kunne etablere en god leir er helt nødvendig for å kunne ivareta gruppens overskudd mens man er undervegs (Horgen, 2010). Stikkord knyttet til en god leir er komfort, varme og ly. Det er flere faktorer som spiller inn og ofte må man veie opp mellom disse. For eksempel om man helst vil ha det tørt eller helst ligge flatt. Gapahuk er en enkel form for bivuakk med tre vegger og en åpen som kun krever enkle redskaper for å settes opp. Vi skal se litt nærmere på hvordan vi setter opp en gapahuk og hvor vi kan finne et egnet sted for denne og leirplassen.

Under veilederturen med B3 Friluftsliv i år var et av målene for turen at vi skulle bygge gapahuk og være med i vurderingsprosessen om hvor vi skulle etablere leir. Vel oppe ved Helgasete tok vi først hensyn til Friluftslovens §9 i kapittel 1 (Lovdata, 2012), om at man ikke har lov til å telte nærmere bebyggelse enn 150 meter, og utenfor det som kalles innmark. Deretter vurderte vi hvor det var best å slå leir. Vi syntes at det å ligge tørt var viktigere enn å ligge på ujevnt underlag, men heldigvis fant vi en leirplass der begge ønsker ble oppfylt. En jevn flate på en ryggformasjon som drenerer vekk regnvann i forhold til i søkk der vann samles. I tillegg var det gode trær i nærheten for gapahukbygging og en allerede etablert bålplass.

Tradisjonell måte å bygge gapahuk på. Foto: Frode Svane.

Gapahuk i ulike høyder. Jo høyere, desto mer vindfang og mindre isolering.

"I leiren bør det også være en plass å kunne samles, både med tanke på det sosiale og det faglige" (Horgen, 2010, s. 231). Når man har funnet en tørr, flat og stor nok plass for overnatting og bålfyring må man tenke på hvor man skal sette opp gapahuken i forhold til vær og vind (Horgen, 2010). Gapahuken skal settes opp med den åpningen fra der vinden kommer, naturligvis for å skape ly (Horgen, 2010). Man kan lage en gapahuk på primært to måter. Den tradisjonelle gjør et kraftig innhogg i naturen ved å bruke trestokker og granbar som dekke. Den metoden vi benyttet oss av var ved bruk av presenning og tau (McManners, 2007). Presenningen festes med tau til fire trær for å lage skråtaket 45 grader (McManners, 2007). Høyden på den ene siden skal være i hoftehøyde og på andre siden skal presenningen gå helt til bakken, eventuelt presset ned med noen steiner, stokker eller plugger. Det er viktig at presenningen er stram for å unngå forsenking og innsjøeffekt (Horgen, 2010). Et triks er å feste et tau til forsenkningen i duken ved hjelp av en liten stein eller kongle og deretter lage en konveks form. I tillegg bør det være presenning på sidene og helst der man ligger for at alt skal bli så tørt og lunt som mulig. Om man tenner et bål (feks stokkild) rett utenfor åpningen vil man kunne få god varme inn i gapahuken. Selve gapahuken bør være omtrent 4 meter i lengde og like mange meter i bredden som det er personer. På vinteren kan man eventuelt bygge levegger på sidene ved hjelp av snøblokker (Horgen, 2010).

Gapahuk er en fin bivuakkform både på sommeren og på vinteren.

Kilder

Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Lovdata (2012). Lov om friluftslivet [internett]. Tilgjengelig
fra: http://lovdata.no/dokument/NL/lov/1957-06-28-16 [Lest: 27.10.2014]

McManners, H. (2007). Overlev under alle himmelstrøk. Oslo: N.W. Damm & Søn.

Risikomomenter knyttet til brevandring

Kameratredning er et tiltak som iverksettes dersom noen faller ned i en bresprekk.

Brevandring er en aktivitet som byr på både spenning og spektakulære naturopplevelser. Under et brekurs på Jostedalsbreen med HiSF i høst erfarte vi at det også er tilknyttet risiko mot brevandring. Å bevege og oppholde seg på bre og i høyfjellet medfører en viss grad av risiko. Hva er det som er så risikabelt med å bevege seg på en isbre? Det skal jeg drøfte rundt i dette innlegget.

Brekurset varte i fem dager med godvær der vi fikk utforske hele tre ulike utløpsbreer til Jostedalsbreen. Allerede første dagen på vei inn til Nigardsbreen diskuterte vi rundt begrepet "alpine farer" og den uskarpe grensegangen mellom objektive og subjektive farer. I nesten alle tilfeller har man seg selv å skylde på dersom en blir utsatt for et faremoment, man er rett og slett på feil sted til feil tid (Haslene, 2008). Flere ganger måtte vi stoppe opp og tenke og vurdere konsekvenser av tanker som "hva skjer om jeg snubler her?" eller "hva skjer om den steinen ovenfor meg løsner?". Farer finnes over alt på breen, og ikke minst på vei til breen (Haslene, 2008).

En deilig dag på Nigardsbreen.

Risiko er et produkt av sannsynlighet x konsekvens. Altså er det ingen risikomomenter til stede før momentet både har en viss grad av sannsynlighet og konsekvens (Bell, 2005). Risikomomenter som er aktuelle under brevandring kan være såkalte alpine farer som bresprekker, isfall, steinsprang, uvær, elvekrysninger og snøblindhet (Haslene, 2008). I tillegg må vi ikke glemme den menneskelige faktoren, og da tenker jeg spesielt på momenter som dårlig turplanlegging, utstyrssvikt, sviktende dagsform, uaktsomhet og dårlig kommunikasjon (Haslene, 2008). For å unngå å havne i en risikofylt situasjon bør man alltid før tur analysere hvilke risikomomenter som kan forekomme og hvordan forebygge en eventuell ulykke (Haslene, 2008).

Konsekvenstenking er nøkkelen til sikker ferdsel i fjellet (Bell, 2005). For å kunne tenke konsekvens kreves det erfaring, at man kjenner igjen situasjoner fra tidligere og alltid er føre var (Haslene, 2008). Naturen stiller de samme krav til alle, men den enkelte kan bedre sine forutsetninger for å gjøre farene mindre (Haslene, 2008). Det som er farlig for en, trenger ikke være farlig for en annen (Haslene, 2008). Velg tur etter evne, og glem aldri at det er naturen som er den sterkeste part.

Fåbergstølsbreen er vakker, samtidig som man skal ha respekt for den.

Så lenge man er ydmyk, tar forhåndsregler og erkjenner at brevandring er en risikofylt aktivitet er vi allerede der på riktig vei mot å gjøre denne aktiviteten tryggere for oss selv. Ved å ta et brekurs og bygge opp egen erfaring vil man med tid og stunder kunne kjenne igjen momenter som kan skape farlige situasjoner. Både på vei til og på selve breen finnes det en rekke momenter som er forbundet med risiko så lenge det finnes en viss grad av sannsynlighet og konsekvens (Haslene, 2008). Derfor er det viktig å være klar over hvilke momenter som kan skape farlige situasjoner og hvordan unngå dem. På denne måten vil vi kunne ferdes trygt på isbreene og få gode opplevelser så lenge disse fortsetter å eksistere.

Kart over Jostedalsbreen.

Kilder

Bell, R. (2005) Klatreboka - en komplett håndbok i klatring. Oslo: Orion Forlag.

Haslene, S. (2008) Breboka. Oslo: DNT Fjellsport.

Høyfjellstur - naturkjennskap og leirlivet

I uke 36 stod høyfjellstur på planen for B2 Friluftsliv ved Høgskulen i Sogn og Fjordane. Navnet kan kanskje skape et noe feilaktig bilde av hva som egentlig var realiteten, men i alle fall var målet med turen å anskaffe generell friluftserfaring og pakke sekken for en hel uke på tur. De tre første dagene holdt klassen samlet med lærerne, og her gikk vi igjennom diverse temaer knyttet til planter og geologi. De siste dagene gikk vi på egenhånd i grupper på tre der hver og en gruppe hadde satt seg mål for turen knyttet til friluftskjennskap. Dette ble en veldig trivelig tur med mye bra vær!

Undervegs på turen fikk vi som sagt utforsket mye av plantelivet. Alt fra lauving av alm i den varmekjære edelløvskogen ved Grinde. Videre gjennom barskogen og bjørkeskogen i subalpin sone før krattveksten og lyngplantene i lavalpin sone og helt opp til snøleier og museøretepper i mellomalpin sone i Eitrebotnskaret. Den høyalpine sonen nådde vi aldri på denne turen. Disse vegetasjonssonene varierer mye i høyde over havet avhengig av temperatur, sol, terreng, berggrunn og fuktighet. Normalt ligger sonene høyere på sørsiden enn nordsiden av fjellene, og generelt lavere jo nærmere hardføre kyststrøk en kommer (Store Norske Leksikon, 2013).

Jeg ønsker å presentere ti forskjellige plantearter og/eller naturfenomen som vi fikk oppleve under denne høyfjellekskursjonen.

Groblad

Foto: Rasbak

Groblad (Plantago major) er en flerårig plante (planter som lever over flere vegetasjonsperioder og som oftest blomstrer flere ganger (Store Norske Leksikon, 2012) som tilhører maskeblomstfamilien. Den vokser stort sett i hele Europa langs veier og stier i lavere strøk, men sjelden observert i Finnmark. Planten blir gjerne 10-50 cm høy og kjennetegne med mørkegrønne, eggformede rosettblad med tydelige nerver og mange gulbrune blomster i tette aks på ugreina, opprette stengler. Frøene er klebrige i fuktig vær og festes til dyr og klær. På denne måten spres de rundt omkring. Grobladet regnes som verdens beste ugras i og med at den er brukt som legeplante helt fra oldtiden. Med mye innhold av vitamin K har den en koagulerende effekt for å stoppe blod på sår. Den skal også inneholde stoffer som antas å være effektig i behandling av kronisk bronkitt og forkjølelse. I tillegg er den spiselig som salat og har en smak som kan minne om sjampinjong. I Nord-Amerika ble den kalt "Den hvite mans fotspor" av indianerne, fordi den ble spredt av europeiske immigranter (NIFAB, 2014a)


Ryllik

Ryllik (Achillea millefolium) er en flerårig urteplante som tilhører kurvplantefamilien og som blomstrer i juni-september. Dette er en av våre vanligste planter. Den vokser ofte i grøftekanter, tørre bakker og enger fra lavlandet og helt opp til snaufjellet (observert helt opp til 1600 moh) på den nordlige halvkule. Planten blir gjerne 15-50 cm høy og kjennetegnes med mange små 3-6 mm brede kurver i en skjerm. Fargen er vanligvis hvit, men kan også gå over i rosa og dyprød. Ryllik har blitt brukt som medisinplante både fra Kina (ca. 2000 år f.Kr.), fra antikkens Hellas og fra europeisk middelalder. Bruksområdene har vært skjørbuk, som blodstillende middel og som en komponent i salve til sårheling i tillegg til tannverk, hodepine, nyrestein, diaré og innvollsorm. Mange assosierer ryllik med lukten i urtedropsene til produsenten Ricola fra Sveits, og det stemmer at rylliken er brukt til dette (NIFAB, 2014b).

Grå strylav

Strylav (Usnea), også kalt gubbeskjegg, er en slekt av hengende lav lignende gulgrønne eller grønngrå "ulldotter".. I og med at dette er en type lav er den altså en symbiose mellom sopp og fotosyntesevert (alge). Den henger på grener i trær, som for eksempel gran og kan bli inntil 80 cm langt. I Norge finnes det 19 ulike arter. Strylav kjennetegnes fra andre skjegglav ved å ha en elastisk margstreng. Strylaven har i mange år vært brukt i medisinsk sammenheng som antibiotika. I og med at laven er svært ømfintlig for luftrorurensning slik som svolelholdig luft blir den også brukt som en indikatorart for å vite om luften er ren eller ikke. Den finnes derfor sjelden i byer og lignende forursensede områder (Urtekildens planteleksikon, 2010a).

Lintorskemunn

Også kalt torskemunn (linaria vulgaris). Dette er en plante i maskeblomstfamilien. Planten blir omtrent 40 cm høy og har blågrønne blad og kort klase. Blomstringstid fra juni/juli og utover høsten. Blomsterporene er 10-12 mm lange. Torskemunn har eggformete kapsler som er lengre enn begerflikene. Frøene har bred vingekant. Finnes over hele Norge, men sjelden i nord. Funnet opp til 1100 m på Hardangervidda. Arten har en sirkumpolar utbredelse. Det norske navnet lin (torskemunn) skal henspeilse at plantene ligner på lin i vekstform og bladverk (Urtekildens planteleksikon, 2010b).

Sølvvier

Sølvvier (Salic glauca glauca) er en liten busk av pilefamilien (vierfamilien). Den blir maksimalt 2,5 meter høy og oppreist. Arten vokser i innlandet og langs kysten nord i Europa og i Nord-Amerika. Den foretrekker fuktig torvjord, myr, hei, elvebredder, sumpskog, kyststier og blant annet vierkratt. Bladene er grågrønne, litt tykke, helrandete uten tagger eller buktninger og grå på undersiden. Bladene er lodne og eggformede med størst bredde over midten. Sølvvier og lappvier kan fort forveksles, men man kan smake forskjellen. Sølvvierens blader er bitre i motsetning til lappvier (Kristoffersen, 2007).

Sølvvier til høyre i bildet.

Røsslyng

Røsslyng (Calluna Vulgaris) tilhører lyngfamilien og kan bli 10-50 cm høy. Den er greinete med motsatte blader som sitter på hele året. Det mest synlige i blomsten er de lyserøde begerbladene. Kronbladene er også røde, men de er små og sitter inne i blomsten. Bestøves av en tripsart (lite insekt) som lever inne i blomsten. Vanlig på torvgrunn og skrinne steder i hele Norge, på fjellet til 1350 moh. Røsslyng vokser i Europa og Lilleasia på myrer og heier. Den er vanlig i hele Norge med unntak av hvor den fins kun ved spredte lokaliteter.Tidligere var røsslyngheiene langs kysten viktige beiteområder. De ble brent med jevne mellomrom slik at plantene kunne komme med nye, friske skudd, samtidig som at asken tilførte mineraler til det fattige jordsmonnet. Røsslyng er en viktig honningplante for bier. Røsslyng ble i 1976 kåret til Norges nasjonalplante på radioen sammen med arten Bergfrue (Store Norske Leksikon, 2009).

Snøull

Snøull (E. scheuchzeri) tilhører storrfamilien og en av tre typer bomullsplanter (snøull, torvull og duskull). Arten har en sirkumpolar utbredelse, den blomstrer rundt juni på myrmark og våt sand, helst snøleier. Den vokser først og fremst til fjells, men også i lavlandet i Norge. Snøull vokser fra Setesdalen til Finnmark i Norge, og er funnet opp til 1800 meter i Jotunheimen. Bladene er trådsmale og litt renneformet. Akset er rundt. Planten har hvit ull (Det Norske Samlaget, 1985).

Fjellmarikåpe

Fjellmarikåpe (Alchemilla alpina) er en flerårig plante i rosefamilien som har en amfi-atlantisk utbredelse. Planten blir omtrent 10 cm høy, og har 5-7 koblede blader som er bare ovenpå og glinsende silkehår under. Gulgrønne blomster på korte skaft. Blomstrer omtrent i juni på heier, enger og snøplasser til fjells og ikke sjeldent i lavlandet i det meste av Norge. Den er funnet helt opp til 1760 meters høyde i Jotunheimen. Som hos alle marikåper forplanter også fjellmarikåpen seg ukjønnet. Mens de andre marikåpeartene i Norden står hverandre svært nær skiller fjellmarikåpen seg klart fra disse da bladene er mer oppdelte. Ifølge sagnet sies det at mennene brukte duggdråpene som ofte legger seg på bladene på morgenen i kvinnens te for at hun skulle bli forelsket i ham eller få tilbake jomfrudommen (Urtekildens planteleksikon, 2013).

Museøre

Museøre (Salix herbacea) er en plante i pilefamilien, også kalt vierfamilien. Den er en tresort, og er av mange kjent som "verdens minste tre". Den blir 1-5 cm høy og blomstrer i juni til juli. Bladene er grønne med nedbøyde sagtenner. Hannraklen er gulfarget, mens hunnblomstenes kjønnsorgan er røde. Den likner på polarvier. Museøre er ganske vanlig i Skandinavia, og kan ses på frisk og fuktig, mager jord oppe på snaufjellet, eksempelvis snøleier, vindutsatte steder, strender og berghyller. Vokser sjelden i skog, men kan også ses på åpne lyngheier i nærheten av skogsterreng. Brer seg til snaufjellet i Norge, Sverige, Island og Færøyene. I Norge vokser den i sør fra høyder på over 1500 moh, mens den i arktiske strøk vokser helt ned til havet (Naturhistoriska riksmuseet, 1999).

Kartlav

Kartlav er en type skorpelav som vokser på stein, gjerne på sure bergarter og gjerne i fjellstrøk og høyereliggende områder med lav luftforurensing. Det enkelte individ er opp mot en millimeter bredt, grønt eller gulgrønt, og omgitt av en svart kant av sporer. Laven er godt festet til underlaget. Den kan danne store flater som gjerne framstår som kartlignende, derav navnet. Kartlaven er meget hardfør og kan vokse og trives i svært ugjestmilde strøk i høyfjellet. I Norge er den dominerende i store fjellområder høyere enn den andre vegetasjonen går. Kartlav har vært brukt til å utvikle en dateringsmetode for stein og steinplassering. Metoden kalles lichenometri og baserer seg på at kartlaven har en forholdsvi jevn ekspanderende vekst og at de største forekomster er de eldste. En tommelfingerregel sier at laven vokser med ca. 1 millimeter i året (Holien, H. & Tønsberg, T. 2006).





Kart

© Statens Kartverk

Link til mer utfyllende skildring fra selve turen: http://peakbook.org/500fjell/tour/101493/H%C3%B8yfjellstur+med+HiSF.html

Referanseliste

Alle foto er tatt av Sondre Kvambekk med mindre annet er presisert i bildeteksten.

Holien, H./Tønsberg, T. (2006). Norsk lavflora. Trondheim.

Kristoffersen, T. (2007). Det blomstrende fjellet. Oslo: Vigmostad & Bjørke.

Lid, J. (2007). Norsk-svensk-finsk flora. Det Norske Samlaget.

Naturhistoriska riksmuseet (1999). Dvärgvide [internett]. Tilgjengelig
fra: http://linnaeus.nrm.se/flora/di/salica/salix/saliher.html [Lest: 26.09.2014]

NIFAB (2014a). Groblad [internett]. Tilgjengelig
fra: http://www.rolv.no/urtemedisin/artikler/plan_maj/art1.htm [Lest: 26.09.2014]

NIFAB (2014b). Ryllik [internett]. Tilgjengelig
fra:http://www.nifab.no/faktaark/ryllik/ [Lest: 26.09.2014]

Store Norske Leksikon (2009). Røsslyng [internett]. Tilgengelig fra: https://snl.no/r%C3%B8sslyng [Lest: 26.09.2014]

Store Norske Leksikon (2012). Flerårige planter [internett]. Tilgengelig fra: https://snl.no/fler%C3%A5rige_planter [Lest: 26.09.2014]

Store Norske Leksikon (2013). Planteliv i Norge [internett]. Tilgengelig fra: https://snl.no/Planteliv_i_Norge [Lest: 26.09.2014]

Urtekildens planteleksikon (2010a). Strylav [internett]. Tilgjengelig
fra: http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/usnea_spp.htm [Lest: 26.09.2014]

Urtekildens planteleksikon (2010b). Torskemunn [internett]. Tilgjengelig
fra: http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/lina_vul.htm [Lest: 26.09.2014]

Urtekildens planteleksikon (2013). Fjellmarikåpe [internett]. Tilgjengelig
fra: http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/alch_alp.htm [Lest: 26.09.2014]

Kanopadling - risiko- og sikkerhetsmomenter

Padler ut fra Amlabukti med Bleia ruvende i bakgrunnen

Før jeg setter meg i en kano spør jeg alltid meg selv spørsmål som «hva kan gå galt?» og «hvordan kan man unngå at ting går galt?». Ut i fra kilder jeg hadde tilgang til samt selvrefleksjon er det mye man kan finne ut om mht. sikkerhet- og risikomomentknyttet til padling i vann/elv. Med Murphy's lov i bakhodet kan man tenke at det er mye som kan gå galt. At Norge er et av de landene som har høyest drukningsstatistikk (Krogvold, 2011) bekrefter vår mistanke om at padling og vannsport innebærer risiko. Hvordan man kan opprettholde sikkerheten og redusere risikoen blir derfor et av hovedspørsmålene som jeg skal lufte tanker rundt. 

Samling i "flåte" for å kommunisere best mulig på sjøen.

Vi padlet i sommer med Friluftsliv B2 fra HiSF med kanoer fra Amlabukti og ut til blant annet Holm. Risikoreduserende tiltak vi gjorde undervegs var å vurdere vindretning og vindstyrke. I og med at vinden ikke var så kraftig og værmeldingen var rimelig god og sikker besluttet vi å padle korteste veien over fjorden til Holm fremfor å padle konsekvent langs land. Ved å holde samlet kunne man hjelpe hverandre med kameratredning dersom en kano skulle kantre. 
Padling er som det meste annet, en relativ ufarlig aktivitet dersom man tar de korrekte forhåndsregler. Fjellvettregelen(e) som f. eks. «lytt til erfarne (fjellfolk)» (Den Norske Turistforeningen, 2013) gjelder i høyeste grad også på kanotur. Desto mer forberedt man er på det man møter, desto lavere blir risikoen. De to største risikomomentene er definitivt dødsulykker knyttet til drukning eller nedkjøling/hypotermi (Krogvold, 2011). Sekundære risiki kan være å bli våt, feilnavigasjon, skadet/tapt utstyr (Bøe, 2008) eller muskelsmerter (Graatrud, G., 2011). For å redusere risikoen kreves forberedelse, planlegging, erfaring, riktig utstyr (Bøe, 2008) og evne til å bruke dette på riktig måte. Det hjelper heller ikke med erfaring dersom man ikke tar den i bruk og er ydmyk nok mot elementene. Her kommer den menneskelige faktoren inn i bildet (Mjeldheim, G.S., 2005).

Hjerte- og lungeredning av dukke.

Det er en rekke forhåndsregler man bør ta før man setter seg i kanoen. Det første er vurdering av vær, vind og bølger (Bøe, 2008). Er det for høye bølger der man har tenkt til å padle bør man enten stå over eller planlegge en rute som er mindre eksponert for vind (Svingen Plastindustri, 2005). Ved å padle langs land blir det også kortere å svømme til land samtidig som naturopplevelsen blir større (Stormberg, u.å.). Dersom planen viser seg å ikke være sikkerhetsmessig utførlig er det viktig å ha en plan B (alternativ rute) og til sist en kriseplan dersom «alt går galt» (Mytting og Bischoff, 2008). Om noe går galt så må man uansett holde roen og ikke få panikk. Da handler man bedre.

Dersom det er kaldt i vannet, svømmeferdighetene er dårlige, strømninger, bølger, langt til land eller du er alene så SKAL man bruke flytevest (Krogvold, 2011). Annet utstyr som bør være med kan være reserveåre, kart og kompass, nødsamband, førstehjelpsaker, hjelm (stri elv), kasteline, reparasjonsutstyr og sist, men ikke minst – varme klær (Bøe, 2008). En skal kle seg etter vanntemperaturen, ikke lufta (ull er anbefalt siden det holder bedre på varmen om man blir våt, nesten som en tynn våtdrakt (Mytting og Bischoff, 2008). Klær og annet vitalt utstyr skal pakkes vanntett i pakkposer (Mytting og Bischoff, 2008). Sekkene festes og plasseres sentralt og lavt i kanoen slik at tyngdepunktet optimaliseres (Mytting og Bischoff).

Kameratredningsøvelse med kano.
Foto: Sine Riis Dammeyer

Dersom man kantrer og faller uti vannet, forlat aldri kanoen! Ta det med ro og svøm med kanoen inn til land (Aktiv i Oslo, u.å.). Er man to kan man komme seg opp i kanoen ved hjelp av kameratredning som bør øves inn FØR turen. Dersom en faller uti vannet og får tendenser til hypotermi må man få vedkommende i land, aktiviser personen og gi den varme klær, eventuelt varm kropp mot kropp (Bøe, 2008). En siste sjekkliste før man setter seg i kanoen: sjøklar båt, sjøklart mannskap og at alle kjenner sikkerhetsreglene og avtalte rutiner (Mytting og Bischoff, 2008 s. 150).

Alltid viktig å tenke konsekvens og sannsynlighet av sine handlinger.

Vi kan skille mellom ytre og indre/menneskelige faktorer når vi tenker på hvilke momenter som spiller inn mht sikkerhet og risiko under padling. Ytre faktorer som utstyr, vær og vann spiller selvsagt en viktig rolle, men til syvende og sist er det den menneskelige faktoren som avgjør om sikkerheten opprettholdes og risikoen holdes lav. Norge scorer meget høyt på drukningsstatistikken (Krogvold, 2011), og dette skyldes i meget høy grad lite bruk av flytevest og dårlig bekledning. Erfaring og gode forberedelser er gull verdt for at en tur skal bli så vellykket som mulig.

Kart over ruta vår. ©Statens Kartverk.

Litteraturliste

Alle foto er Sondre Kvambekk sitt åndsverk med mindre annet er presisert i bildeteksten.

Aktiv i Oslo [u.å.]. Råd om sikkerhet i kano [internett]. Tilgjengelig fra: http://www.aktivioslo.no/info/kanosikkerhet/ [Lest: 06.09.2013]

Bøe, J. P. (2008). Sikkerhet i kano. Norges Padleforbund [internett]. Tilgjengelig fra: http://www.westsystem.no/no/kajakk/hasle_kajakk/sikker_padling/ [Lest: 07.09.2013]

Den Norske Turistforeningen [u.å.]. Fjellvettreglene [internett]. Tilgjengelig fra: http://www.turistforeningen.no/fjellvettreglene/ [Lest: 07.09.2013]

Graatrud, G. (2011). Smerter i rygg og nakke: Feil gange kan gi ryggplager [internett]. Tilgjengelig fra: http://www.klikk.no/tjenester/ekstern/article664520.ece [Lest: 07.09.2013]

Krogvold, L. og Krogvold, P. (2011). Kanoboka. Oslo: Tun Forlag.

Mjeldheim, G.S. (2005). Sikkerhet og den menneskelige faktor

[internett]. Tilgjengelig fra: http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=291642&a=2 [Lest: 09.09.2013]

Mytting, B. og Bischoff, A. (2008). Friluftsliv (2. utgave). Oslo: Gyldendal Undervisning.

Stormberg [u.å.]. Sikkerheit i kano [internett]. Tilgengelig fra: http://www.stormberg.com/no/glade-turtips/praktiske-tips/sikkerhet-i-kano [Lest: 06.09.2013]

Svingen Plastindustri (2005). Sikkerhet i kano [internett]. Tilgengelig fra: http://www.kano.no/sikkerhet.html [Lest: 06.09.2013]